Er det vår tur nå til å fortelle?

Et av glassbildene på Arbeidermonumentet.

Er det vår tur nå, er det vi som er det nye siste slektsledd

er det vi som med årtiene har rykket frem i visdom og alder

er det vi som skal fortelle, formidle

om byens liv under Hovdes mørke fot

slik byen var da dere gjorde den til vår?

Er det vi som skal fortelle, formidle

om de trekkfulle og trangbodde husene

om det harde kvinnearbeidet i bryggerhuset og med

den tunge klesvasken hengende pent på snorer ut over hele bakgården

om at mæddan måtte stå ferdig når han far kom fra Mustad, Hunton, trikotasjen eller Bruket

at du måtte holde deg inne med Basse så du slapp inn på Kroa

alt dette og mye annet som gjorde byen til en by med levende mennesker

men der mye etter hvert brant eller bare ble revet

for at byen skulle bli enda mer by?

Er det vi som skal fortelle, formidle

om skøyteløpene på Plassen, om fotballkampene på løkka

om det store fellesløftet å bygge skolen eller aldershjemmet fordi de trengtes

om skidagen på skolen opp til Eiktunet på kladdete treski

om juletrefestene på Samfundet

om kakerenner til 10 øre hos Bekkevold

om det etterlengtede høstsalget hos Reidar Amundsen så vi fikk oss

nye makkotrøyer, flanellskjorter og lange underbukser?

Er det vår tur nå til å fortelle, formidle

at det var ikke bare å dra på CC og handle, men

at det måtte spares og spares opp nok før du fikk deg sykkel

at det faktisk var en sammenheng mellom arbeid, lønn, fagforening

for de hundrevis av arbeidsfolk som fikk klistret merket i boka

på hjørnekontoret på Samfundet, de skapte noe sammen

for det er ganske sikkert itt´no som kjæm ta seg sjøl

Ja det er vår tur nå

og vi skal legge til litt

om veisaker, sykehus, forbrenningsanlegg og slikt som de ikke orker å høre

for når neste generasjon har blitt den eldste er det enda mer som har gått tapt

hvis det ikke fortelles, formidles

28.03.2021

Teksten begynte å formes etter min tantes bortgang i november 2020, 89 år gammel, hun som visste alt om gamle Gjøvik og kjente hele "urbefokningen" og var inntil det siste halvåret levende opptatt av hva som skjedde i byen. Fint å lande teksten ved inngangen til noen påskefridager, godt med alt som er gjort 🙂. God påske!

Campus Kallerud og østerrikeren Schumpeter

Denne teksten omhandler noen tanker jeg har gjort meg om både økonomiske sammenhenger, den sterke industritradisjonen og samfunnsutvikling i vårt lokalsamfunn i kjølvannet av at NTNU ble etablert på Gjøvik. Det startet med bakgrunn i et presserende behov i min periode som varaordfører (2015-2019) for å få et bedre grep om alt som skjer av positive ting i og rundt industrien i regionen, behov for å forstå innholdet i alle næringslivsklynger, forkortelser og forskningsmidler. Men notatene levde etter hvert sitt eget liv og fløt ut i flere dimensjoner. Etter hvert ble det behov for litt renskrivning og kanskje notatene hang sammen? Vel. Det ble til slutt dette notatet. Forhåpentlig er det interessant for den som er opptatt av disse sammenhengene. Jeg har delt opp teksten i noen punkter som trolig gir leseren mulighet til både å finne og følge tråden.

Teksten er skrevet for min blogg – dette sprengte raskt alle rammer for normale innlegg i lokalavisa.

1.

Campus Kallerud.

Norges Naturvitenskapelige og Tekniske Universitet (NTNU) ble etablert på Gjøvik i 2016 da høgskolene i Gjøvik, Ålesund og i Trondheim fusjonerte med NTNU i Trondheim. Etableringen var ønsket fra mange lokalt, ikke bare ut i fra regjeringas «skape-robuste-fagmiljøer» ideologi som røykteppe for dramatiske strukturendringer. Etableringen ble mottatt med jubel og håp for framtida i hele regionen. Mange ansatte var imidlertid skeptiske med store endringer i fagene ved hver enkelt skole, ny fakultet-struktur, ny organisasjon. Det var faktisk studentrepresentasjonen i styret som ga flertall for fusjonen. Så er det sagt. I denne artikkelen er det imidlertid mulighetene for utvikling i regionen som er temaet, ikke regjeringens sentraliserings- og fusjonspress på de høyere utdannelsesinstitusjonene.

Jeg har vokst opp på Tongjordet, boligområdet tett på Kallerud der Tekniker´n ble bygd i min barndom. Da A-bygget ble reist var det et eldorado, en opplevelses-skatt for oss unga. Vi sneik oss inn på byggetomta etter arbeidstids slutt, klatret høyt og lavt og utforsket bygget, ulovlig inntreden selvsagt, men desto mer utfordrende og spennende. Vi hentet plank og spiker til våre utallige hytteprosjekt i Kallerudskogen og Thomasdalen. Grunneier Johan Gjøvik på Øvre Gjøvik Gård satte lite pris på akkurat det, han klaget til foreldrene våre og det ble satt inn noen voksne mot minst et av våre prosjekt for en vakker dag var alt revet. Våre foreldre i Kallerudblokka fikk beskjed om at ungene – vi var vel minst 50 unger i blokkene på 60-tallet - ikke bare kunne drive på som vi ville i hans dyrebare skog.

Men vi vokste nå opp og de fleste av oss ble gode borgere. Åker, myrlende og vårt bjørkeskogsrike nærmiljø ble etter hvert omdannet til et stort høgskolemiljø. En fagskole ble også etablert – Fagskolen i Innlandet. Tekniker´n var i oppstarten en ingeniørhøgskole, etter hvert ble sykepleierskolen samlokalisert til Kallerud, den er i dag ledende innenfor omsorgsfag. Høgskolen i Gjøvik (HIG) utviklet seg til å bli en viktig utdanningsinstitusjon for hele Innlandet. Planene om å få etablert et Innlandsuniversitet bygde nettopp på HIG, selv om den inkluderte de andre Mjøsbyene. Prosjektet med et Innlandsuniversitet havarerte heldigvis, kloke ledere på HIG så hvordan man forsøkte å hente over attraktive deler av skolen til andre lokasjoner i innlandet. HIG-lederne søkte seg etter hvert til NTNU og denne strategien lyktes med etableringen av det nye utvidede NTNU fra 1.januar 2016.

NTNU er et forskningsuniversitet. Det har betydning i denne sammenhengen, både for realiseringen og for framtida. Det omfattende industrielle miljøet i Gjøvikregionen er en av styrkene vår region har og jeg velger å tro at nettopp det var en hovedårsak til at NTNU Trondheim så med interesse på HIG. Skolen hadde jo et sterkt nettverk i næringslivet i regionen, ikke minst industrimiljøet på Raufoss i Vestre Toten Kommune der vi også finner SINTEF mm. Det er verdt å merke seg at det er flere sterke industribedrifter på Østre Toten og ikke minst i Gjøvik som er en gammel industriby. Vi liker å snakke om Hunton (trefiberplater) og Øveraasen (snøryddingsmaskiner), begge med rundt 100 ansatte. Det er en rekke industribedrifter innenfor både metall og treindustri – og selvfølgelig Mustad Autoline – faktisk så er industriaksen Raufoss-Gjøvik-Moelv den største industrielle klyngen i Norge.

NTNU som et teknisk-vitenskapelig forskningsuniversitet har med andre ord et unikt industrinettverk i Gjøvikregionen å samarbeide med, det er en viktig driver for å utvikle universitet og vi ser at ganske raskt så er nettverket sentralt i forskningen.

En annen drivkraft er det lille som finnes av nasjonal politikk på området, den nasjonale satsingen som blir uttrykt rundt det «grønne skifte» (et forferdelig uttrykk etter min mening, men det er en annen kronikk…). I den nye næringsstrategien som er under utvikling i Norge, og som har vært formulert en god stund i Innlandet, står bio-økonomien sterkt. Bio-økonomi kan forstås som alt som omfatter jord- og skogbruk. Men kanskje aller fremst for NTNU nå står skogen. Vi bor midt i skogen, men hva bruker vi den til? Dessverre – 80 % av avvirkningen av massetrevirke i Norge blir eksportert, hovedsakelig til Sverige. Svenskene utnytter biomassen til en rekke nye produkter. Heldigvis er det bred enighet (lokalt) om at dette må vi som nasjon snu, flere partier tar til orde for å etablere ny industri der trevirke inngår som råvare for ny produksjon, inkludert mitt eget parti Rødt.

2.

Industriell vekst og forskning – campus

Jeg vil gå litt nærmere inn på det jeg finner interessant og særdeles framtidsrettet ved NTNU for en halvstudert røver med 14 år bak seg som produksjonsarbeider i en industribedrift (1979 – 1993). Den beste til å beskrive det er NTNU selv, den videre informasjonen er hentet fra nettsiden, lettere omskrevet.

Det er 4 fagenheter og 4 institutter ved NTNU Gjøvik. I denne sammenhengen er jeg mest opptatt av «Institutt for vareproduksjon og byggteknikk».

Instituttet omtaler seg selv slik på nettsiden: «Institutt for vareproduksjon og byggteknikk utvikler innovative og bærekraftige løsninger for samfunnet. Vi forsker på moderne industriprosesser, byggeprosesser, design, miljø, fornybare materialer og teknologier. Våre ingeniørstudenter får vitenskapelig innsikt og praktisk erfaring fra undervisning og laboratorieprosjekter, som er tett på dagens store samfunnsutfordringer.»

Institutt for vareproduksjon og byggteknikk er inndelt i fire faggrupper, som hver har sine forskningsfelt, i tillegg til at de er involvert i tverrfaglig forskningssamarbeid. Instituttet har en faglig utdannings- og forskningsprofil som skal bidra til løsninger av den mest sentrale globale samfunnsutfordringen; utvikling av bærekraftige løsninger i industri og samfunn. Våre satsningsområder er:

• Vareproduksjon
• Avanserte og bærekraftige kompositter
• Digital tvilling for bærekraftig byggeri

Institutt for vareproduksjon og byggteknikk har et godt samarbeid med regionale og nasjonale industriklynger og næringsliv. Spydspissen her er Raufoss-klyngen (Norwegian Center of Expertice - NCE Raufoss) samt Sintef Raufoss Manufacturing (SRM). Samarbeid med NTNU, SRM og om lag 15 bedrifter ved Raufoss i regi av Senter for forskningsbasert innovasjon "SFI Manufacturing", er en sentral og prioritert aktivitet i instituttet. 

Instituttet har en egen forskningsgruppe for vareproduksjon. Hovedfokus er Industri 4.0, mer spesifikt hvordan vareproduksjon samler og bruker data og informasjon og ulike digitale verktøy (digital tvilling) for å styre variasjoner i produkt og prosess. Sentralt står ellers målet om en bærekraftig vareproduksjon og slik jeg oppfatter det er det nettopp her satsingen på bio-økonomi kommer inn. Det forskes på anvendelse av bio-masse. I 2018 fikk NTNU 100 millioner fra staten for å etablere forskningssenteret for vareproduksjon. Forskningen som foregår på biomasse har som eksplisitt målsetting at det skal finnes alternativer som skal erstatte plast.

3.

Industriell vekst og forskning – Raufoss Industripark

På Raufoss i Vestre Toten kommune finner vi en av landets største industriparker. Industriparken med sine 40 ulike bedrifter og over 3000 ansatte, strekker seg inn i Gjøvik kommune. Opprinnelsen for over 100 år siden skyldes at staten etablerte ammunisjonsproduksjon langt unna svenskegrensen av forsvars- og sikkerhetsmessige årsaker. I dag har industriparken bedrifter som produserer både til det sivile samfunnet (bildeler mm) og til militæret (Nammo mm). Det er høyteknologiske produkter som eksporteres verden over for en verdi på ca 9 milliarder i 2018.  I næringsklyngen NCE Raufoss finner vi blant annet:

• Raufoss Technology AS
• Nammo Raufoss AS
• Benteler Aluminium
• Hydro Aluminium Profiler AS
• Bandak Raufoss
• Kongsberg Automotive Raufoss
• Steertec Raufoss AS
• Plastal AS
• Hapro AS
• Hexagon Composites ASA
• Raufoss Water and Gas AS
• Mustad Longline AS
• TotAl-gruppen (bedriftsnettverk bestående av 27 SMB-bedrifter)

Da næringsminister Torbjørn Røe Isaksen besøkte industriparken i februar 2018 skrev han i etterkant: «Den som fortsatt tror på myten om Norge som et industriland i solnedgang, bør gjøre som meg: Ta turen til Raufoss. I forrige uke sto jeg i fyrstikkfabrikkens gamle lokaler for å åpne det som er et helt nytt virkemiddel i norsk industripolitikk: katapultene. Dette er testsentre hvor bedrifter, gründere og forskere fra hele landet skal få komme og prøve ut nye ideer. Dette er et helt nødvendig grep i en tid med stadig større konkurranse og krav til nytenking. Frem til i dag har 80 prosent av norske høyteknologibedrifter manglet fasiliteter for utprøving av nye løsninger.»

NTNU er selvsagt koblet på utviklingen med katapultene. Det er mulig at Raufossmiljøet ville fått midler og gjennomført dette uten NTNU-etableringen på Gjøvik. Men det er helt klart at begge institusjonene styrker hverandre her.

4.

Industriell vekst og forskning – Gjøvik Kommune

Gjøvik kommune forberedte seg godt på å bli vertskommune for et forskningsuniversitet. Det er etablert et samarbeid med formelle samarbeidsorgan og en til dels omfattende uformell kontakt mellom politisk ledelse og administrasjon i kommunen og den lokale ledelsen ved NTNU.

Politisk har det vært klare målsettinger å jobbe med miljø- og klimautfordringene. Det er vedtatt en egen klimaplan som ligger i front nasjonalt når det gjelder ambisjoner. Et moment her er å få brukt skogen mer, det er bestemmelser om å bygge offentlige bygg med massivtre blant annet. Logisk ettersom kommunen er en stor skogeier også. Samtidig har kommunen de siste 5 årene styrket sitt næringsarbeid med en liten gjeng aktive rådgivere og pådrivere under ledelse av kommunalsjef Per Rognerud. Han er selv en stor skogeier i Nordre Land.

Store arealer er kjøpt og lagt ut til næringstomter. Spesielt vellykket har utviklingen ved Skjerven skog vært (vest for Gjøvik langs fylkesvei 33). Her fikk kommunen til en avtale med Hunton Fiber om etablering av en fabrikk for produksjon av isolasjon basert på tremasse. Avtalen kom på plass etter at det politisk ble vedtatt ei «pakke» der det inngikk kjøp av bedriftens arealer på Mjøsstranda, produksjonsstøtte innenfor regelverket i EØS og bistand til oppbygging av flere nyttige nettverk for bedriften, eksempelvis det nye regionale Wood Cluster.

Skjerven Næringspark utvikles nå som Bio-SIP, det er en såkalt «smart-industrial-park» innrettet på det grønne skiftet – her i betydningen at målsettingen er å få en næringspark bestående av bedrifter som er innrettet mot bio-økonomi som altså bygger på trevirke og andre ressurser fra jord- og skogbruk.

Kommunen har også vært en pådriver for etableringen av en ny møteplass for entreprenører og gründere. Inne på Mustad næringspark er Bright House etablert – tett på NTNU og som en åpen møteplass for studentene. Her er hjelp og støtte plassert, blant annet Gjøvikregionen Utvikling med sin oversikt over og kontakter inn i virkemiddelapparatet for etableringer og produktutvikling. Bright House ble etablert i 2019 – se brighthouse.no.

Dette ble bare et kort blikk inn i kommunens engasjement for å opprettholdes som en industrikommune, noe som har vært en klar målsetting i kommunestyreperioden 2015-2019 og som trolig vil bli videreført med den nye politiske ledelsen som kom på plass etter valget i 2019.

Kjære leser, du har nå slitt deg gjennom et forsøk på å beskrive den ene siden i denne artikkelens tema – industriproduksjon, forskning og samfunnsutvikling. Nå går vi over til den andre siden: økonomi.

5.

Østerrikeren Joseph Schumpeter

Jeg har i hele mitt liv vært opptatt av økonomi. Da min politiske interesse ble vekket i tenårene, ble det til at jeg leste mye om økonomi. Ikke bare det å studere deler av Karl Marx sitt store verk Kapitalen, men hverdagsøkonomien, hvordan økonomi styrer utviklingen, hvordan den er utenfor demokratisk kontroll, hvordan noen bare beriker seg mens andre faktisk investerer og utvikler arbeidsplasser.

I 2007 valgte jeg å ta meg et år fri fra regnskapsjobben i Rødt for å studere økonomi. Det var en studieretning ved HIG som fristet: økonomi og ledelse. Dette studiet hadde vært tilgjengelig på den lokale avdelingen av Bedriftsøkonomisk Institutt (BI), men det er privatskole og det koster. BI hadde imidlertid lagt ned studiet på Gjøvik. Takket være framsynte ledere på HIG den gangen BI ble etablert fikk de inn en klausul i avtalen om rett til å sette i gang dette studiet hvis BI ga seg. Så i 2007 var det mulig for alle å ta studiet uten å måtte låne seg til fant.

Studiet medførte at jeg fulgte finansaviser og finansstoff ennå mer enn tidligere. Det er ikke bare de mest kjente borgerlige finansavisene som har godt økonomi-stoff – det finner man også i Klassekampen. KK holder seg med en skribent på kronikkplass som heter Erik Reinert (økonom med doktorgrad, spesialfelt utviklingsøkonomi og økonomisk historie). Jeg la merke til at han så å si ikke kunne unngå å referere til økonomen Joseph Schumpeter i sine kronikker i sine kronikker om finanskriser og økonomisk stagnasjon.

Joseph Schumpeter levde samtidig med Richard Keynes, men han delte ikke hans syn på politisk økonomi. Han mente at en fri markedsøkonomi ville bringe kriser i økonomien over i oppgang, dette fremfor å stimulere økonomien med offentlige tiltakspakker og motkonjunkturpolitikk. Når Joseph Schumpeter allikevel blir interessant i forbindelse med drøfting rundt økonomiske kriser og veien ut av dem så skyldes det at hans hovedteori, hans grunnsyn på sykliske kriser, var at årsakene finnes i stagnasjon i den industrielle utviklingen og at vekst ville komme i takt med ny innovasjon. Innovasjonene kom i svermer og dette var uløselig knyttet til ny vekst. For øvrig mente Schumpeter at kapitalismen ville forsvinne, men ikke av samme grunner som for eksempel Karl Marx.

Han mente at kapitalismen var et dynamisk og fredelig økonomisk system, men at det utviklet en mentalitet hos befolkningen og i det intellektuelle miljøet som til slutt ville føre til at kapitalismen ville forsvinne (Wikipedia). Schumpeters tenkning dreide seg for øvrig mye rundt et begrep han populariserte og utviklet – kreativ destruksjon.

Fordi jeg selv ikke har lest Schumpeter, men kjenner til noe av hans økonomiske teori gjennom andres omtale, så skal jeg gå litt mer inn på hva andre har trukket fram som viktig ved Schumpeter.

6.

Om en godbit fra Mammutsalget

Jeg elsker å handle på forlagsbransjen Mammut-salg. Det ender alltid opp med flere bøker jeg ikke får lest, men som legges til side til en formodentlig mer rolig pensjonstilværelse. Selvfølgelig går noen unna med en gang, slik som

Ha-Jung Chan: 23 ting de ikke forteller deg om kapitalismen. Solum|Bokvennen 2017.

Og hva er det jeg finner der!

I kapittel 2 «Selskaper bør ikke drives i eiernes interesse» kan vi lese på side 35: «Joseph Schumpeter, den østerrikskfødte amerikanske økonomen kjent for sine teorier om entreprenørskap, hevdet i 1940-årene at bedriftenes voksende størrelse og innføring av vitenskapelige prinsipper i foretakenes forsknings- og utviklingsarbeid, ville gjøre at den tidlige kapitalismens heltemodige entreprenører ville erstattes av byråkratiske profesjonelle ledere. Schumpeter mente at dette ville gjøre kapitalismen mindre dynamisk, men anså utviklingen som uunngåelig.»

I kapittel 15 «Folk i fattige land er mer initiativrike enn folk i rike land, kan vi lese på side 211 at han følger opp dette med byråkratiet i private bedrifter: «Selv på bedriftsnivå har entreprenørskap blitt et høyst kollektivt anliggende i de rike land. De fleste selskaper drives av profesjonelle ledere, ikke av karismatiske visjonærer som Edison og Gates. Schumpeter, som skrev sine verker midt på 1900-tallet, var klar over denne trenden, men likte den ikke. Han konstaterte at det økende omfanget av moderne teknologi gjorde det stadig vanskeligere for en visjonær, enkeltstående entreprenør å starte et og styre et stort selskap. Schumpeter spådde at de heroiske entreprenørene ville fortrenges av det de kalte «direktørtyper», som ville suge den dynamiske kraften ut av kapitalismen og etter hvert føre til dens endelikt.

På dette punktet har Schumpeter blitt tilbakevist. I løpet av de siste hundre årene har den heroiske entreprenøren blitt stadig sjeldnere, og innovasjonen av produkter, prosesser og markedsføring – nøkkelelementene i Schumpeters enteprenørskap – har blitt stadig mer «kollektivistisk i sitt vesen.»

I kapittel 23 «Vi trenger ikke gode økonomer for å drive god økonomisk politikk» kan vi lese på side 307 at han mener de fleste økonomer har ett felles syn på kapitalismen, fra høyreorienterte Friedrich List til venstreorienterte Karl Marx. «Det var erkjennelsen av at kapitalismen utvikler seg gjennom langsiktige investeringer og teknologiske innovasjoner som transformerer produksjonsstrukturer, og ikke bare gjennom en utvidelse av eksisterende strukturer (som å blåse opp en ballong).»

Nå må jeg nok med en gang legge til her, at Ha-Jung Chan relaterer resonnementet i kapittelet til de økonomene som har lagt føringer på innholdet i økonomifaget, økonomer som levde for lenge siden med få unntak og som dermed ikke i sine teoretiske arbeider har tatt hensyn til den enorme dominans som finansøkonomien og kvartalskapitalismen har fått i vår tid (fra 1980-tallet).

Men Ha-Jung Chan refererer allikevel Joseph Schumpeter relevant for mitt mål med denne kronikken.

7.

Kronikker av Erik Reinert

Erik Reinert er sivil- og samfunnsøkonom, professor i utviklingsstrategi. Han har i mange år vært kritisk til økonomifaget der det tenkes for snevert. Når det gjelder Joseph Schumpeter er han nok helt på bølge lengde med hans tenkning, det er nok grunnen til at verket «Teorien om økonomisk utvikling» ble utgitt på Scandinavian Academic Press (SAP) med forord av Erik Reinert.

Jeg vil her først sitere fra kronikken «Innovasjonsskaperne» trykt i Klassekampen 9. august 2017.

«Schumpeter mente at det kun er innovasjonene – nyskapningene – som gir kapitalismen verdi. Intuitivt kan dette forklares ved at i en stasjonær økonomi der det ikke skjer noe nytt, ville enhver investering – som da kun vil være et resultat av kapitalslit – kunne finansieres gjennom bedriftenes avskrivninger. Schumpeter gjør narr av «det banale syn at det er kapitalismen i seg selv som er kapitalismens drivkraft.» Det var ikke fordi folk var flinke til å spare at vi kom oss ut av steinalderen – det var fordi noen oppfant bronsealderen. De egentlige jobbskaperne er med andre ord innovasjoner og den kapitalen disse innovasjonene trenger. Ikke kapitalen i seg selv.»

I kronikken «Periferiopprøret» i Klassekampen den 8.mai 2019 gjentar Reinert denne oppsummerte kjernen i Schumpeters økonomiske teori.

«Schumpeter snakket om «det banale syn at det er kapitalen i seg selv som er kapitalismens drivkraft». Hans poeng er at den egentlige drivkraften er innovasjoner som skaper etterspørsel etter kapital. På begge sider av Atlanteren produserte triumfalismen en illusjon om at «kapitalister» - uansett om de tjente penger på at prisene (for eksempel på leiligheter) steg eller investerte i produksjon – var «jobbskapere». Kapital i seg selv – også død kapital, det Bibelen kaller mammon – blir nå sett på som jobbskapende: derfor betaler Amazon i USA ingen skatt. Macron (Frankrikes president, min merknad) har vanskelig for å få gjennomslag for at de meste velstående ikke skal betale skatt. En grunn til at «populistene» protesterer er de stadig større ulikhetene gjennom mekanismene beskrevet ovenfor.»

8.

Schumpeter oppsummert

Hvis jeg skal våge meg på en oppsummering her i to setninger så må det bli:

-        Entreprenørskap er et kollektivt anliggende, lykkes bare når det bygges i fellesskap

-        Innovasjon, realisering av ideer til nye industri- og tjenesteprodukter er helt nødvendig ikke bare for utvikling av kapitalismen, men også for avskaffelse av kapitalismen

9.

Sammenhengen – og forsøk på en konklusjon

Aasmund Olavsson Vinje skrev en gang at penger er størknet svette. Det mener jeg er annen måte å si det på enn det Karl Marx beskrev – at verdi kommer av menneskelig arbeid og ikke (død) kapital i seg selv. Klassisk marxisme knytter videre verdiskapingen til vareproduksjon og da først og fremst til den industrielle vareproduksjonen. I vår tid er verdiskapingen også knyttet til tjenesteproduksjon etter min mening, men dette er en evig diskusjon i marxistiske miljøer.

Uten tvil står vareproduksjon for en massiv verdiskaping, industriproduksjon er grunnleggende for en selvstendig nasjonal økonomi.

Det er det vi har opplevd i vår region i 150 år. Her har den gamle industrien fornyet seg tidvis både når det gjelder produksjonsprosessene og produktene.

Samtidig har vi siden 1980-tallet opplevd at mye industriproduksjon er borte, eksportert til lavkostland. Det gjelder store deler av for eksempel produksjonen ved Mustad og ikke minst den store teko-industrien vi hadde i Gjøvik med over 1000 ansatte på flere bedrifter – den er i praksis borte i dag.

Så snur det i våre dager, produksjon hentes hjem igjen (jmf bildelprodusenten Benteler). Årsaken er at ei produksjonslinje i dag er høyteknologi, det krever kunnskapsrike industriarbeidere som behersker datastyrte maskiner i Industri 3.0 og som kan være med i overgangen til Industri 4.0. Vi ser også etableringer av industribedrifter med nye produkter.

Og det er nettopp dette NTNU er her for.

Poeng 1: Jeg ser Joseph Schumpeter sin teori om innovasjon som vesentlig.

Videre, hva skjer så i disse nye bedriftene, hva skjer med ideene, hva skjer med de personene som kommer med ideene – jo de blir jo nå forhåpentligvis fanget opp av det nettverket av støtteapparat og muligheter som jeg har forsøkt å skissere i de 3 avsnittene om forskning og utvikling.

Poeng 2: Jeg ser Joseph Schumpeter advarsler om entreprenører og lederskap som vesentlig. Skal vi lykkes så må dette perspektivet med i arbeidet framover, ikke minst med tanke på hvordan etableringen av Bright House kan bli en suksess eller fiasko.

Og så, mens jeg jobber med disse notatene så kommer min venn, proletaren og skiftarbeideren Størk Hansen, ut med sin historie som produksjonsarbeider ved Hunton i 46 år. «Oppdrag utført» er en sterk historie og jeg legger merke til hans utilslørte omtale av det hans tidligere arbeidskamerater på gulvet kaller «den nye herskerkassen» - en brutal beskrivelse av den nye ledelsen i Hunton. Dette springer ut av stor uenighet mellom ansatte og ledelse om innholdet i den videre utviklingen av fabrikken i Gjøvik sentrum – Hunton 1 – og uenigheter rundt oppbyggingen av fabrikken på Skjerven – Hunton 2. Bare framtida vil vise om dette er det Schumpeter beskriver og advarer mot, men jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om at det er nettopp det.

Lagt ut 4.desember 2019